Det er mistro som truer freden

Kronikk som Ben og Ragnhild skreiv sammen og sendte til Agderposten 7. mars 2011. Fordi det blei for langt, kom den aldri på trykk, og de fikk heller ikke plass til en versjon som var noe korta ned. Dermed rant denne debatten ut i sanda. Dette som her gjelder Egypt, må ses i sammenheng med når det blei skrevet – månedsskiftet februar/mars 2011. Men noen av de mer overordnede poengene våre er bare blitt mer aktuelle etter 22/7.

Fredag 4. mars svarer Hans Olav Syversen og Kjell Ingolf Ropstad på et leserinnlegg fra 26. februar skrevet av Ben Økland som er medlem i Miljøpartiet De Grønne. Syversten og Ropstad viser i svarinnlegget sitt også til sin kronikk ”Islamismens globale utfordringer” som stod i Agderposten 24. februar. Det var denne kronikken Økland reagerte på. Siden Syversen og Ropstad i avslutninga av siste innlegg utfordrer De Grønne direkte, svarer vi her på vegne av fylkeslaget. Utfordringa lyder: ”Brorskapets demokrati skiller seg (…) vesentlig fra det vestlige demokratiet og utgjør en trussel for freden i Midtøsten. Er dette virkelig noe De Grønne støtter?”

Vi hadde årsmøte nylig, og utformet da en uttalelse: ”Fredsskapende virksomhet må være tuftet på respekt for andres religion, kultur og egenart, samt deres ukrenkelige rett til selv å bestemme sin egen framtid og styreform”. Dette innebærer også respekt for politiske partier som bygger på religiøs ideologi. Vi mener at demokratiprosessene i de arabiske landene må støttes uten forbehold, og at vi må godta at i andre kulturer kan det ta andre former enn her. Vi mener også at religiøse verdier som er dypt rotfestet i store deler av befolkningen, har sin berettigelse i et politisk landskap. Det gjelder Kristelig Folkeparti hos oss, og det gjelder åpenbart partidannelsen av Det muslimske brorskap i Egypt. Men vi støtter naturligvis ikke de religiøse ideologiene. For det første mener vi at religiøs ideologi ikke skal gjøres til politisk ideologi. For det andre vil vi støtte betingelsesløst enhver kamp for likestilling og likeverd mellom kvinner og menn og mellom homofile og heterofile. Vårt syn her står åpenbart i sterk strid både med sterke understrømmer i KrF og med hovedstrømmen i Det muslimske brorskap.

I kronikken sin trekker Syversen og Ropstad fram eksempler som ingen av oss liker. Men det er omdiskutert hvor radikale Brorskapet, sett under ett, kan regnes for å være, og om de, eller noen av dem, har eller ikke har tilnytning til terrorgrupper. Så vidt vi har fått med oss, er det også omdiskutert om bildet al Kubaisi tegner i filmen sin, er representativt. For eksempel har Egypt-ekspert Bjørn Olav Utvik ved Universitetet i Oslo spesielt studert islamistbevegelsene i midtøstenregionen. Han mener den formen for islamisme som Brorskapet i Egypt representerer, ikke kan sammenliknes med bevegelser som Al Qaida, men ser dem som et islamsk motsvar til kristenkonservative partier i Europa. Han har også sammenliknet dem med norsk indremisjon. Det muslimske brorskapet er stort, det har mange forgreininger, understrømmer – og utbrytergrupper.

Fordi bildet av dem er uklart, og fordi det kan finnes dokumentasjon i flere retninger, undrer vi oss, og vi reagerer på den ensidige vinklinga Syversen og Robstad velger. Hvorfor utviser stortingsrepresentanter fra Kristelig Folkeparti så dyp mistro til et parti i Egypt, som på flere måter kunne være å anse som et søsterparti? Hvorfor velger KrF å tro det verste om politisk organiserte religiøse når de er muslimer? Har ikke kristne, jøder og muslimer et fellesskap som ”Abrahams barn”? Er det ikke dette fellesskapet som bør styrkes og løftes fram? Fortjener ikke religiøse muslimer den samme tillit og respekt som religiøse kristne?

Dere påstår at Brorskapet har en voldelig understrøm. Men Brorskapets representanter på Frihetsplassen i Kairo sto ubevæpnet i fredelige demokratidemonstrasjoner, side om side med Kairos kristne. Det var ikke da, og er ikke nå, mulig å spore noen voldelig understrøm. Kristne demonstranter holdt hverandre i hendene og slo ring rundt sine muslimske meddemonstranter slik at de kunne be i fred. Hvorfor velger KrF å frykte de muslimene som de kristne trosfellene deres i Egypt er villige til å beskytte? Ropstad og Syversten nevner selv at Brorskapet i Egypt hevder å stå for ikke-vold, men de velger å ikke tro dem.

Derfor reagerer vi så sterkt på dette. Vi ønsker nemlig å beskytte våre troende, muslimske venner her hjemme mot den stigmatisering, mistro og fremmedfrykt som følger av at det stadig trekkes fram hvor galt det kan gå hvis religiøse muslimer får innflytelse. Fred og ufred finnes i mange former. Vi ønsker at den freden som eksisterer mellom kristne og muslimer og andre grupper her i Norge, skal styrkes, ikke svekkes. Da er den mistroen og frykten som bl.a. KrF nører opp under, en større trussel enn et muslimsk brorskap som etter alt å dømme ikke en gang er representert her.

Hovedbudskapet fra Syversen og Ropstad er likevel at ”Brorskapets demokrati utgjør en trussel mot freden i Midtøsten”. Og vi undrer oss videre.

For det første: Hva mener dere med ”Brorskapets demokrati”? Brorskapets demokratibegrep samsvarer neppe helt med det vesteuropeiske. Men vi vet jo at demokratiseringsprosesser kan være vanskelige, og at de kan ta tid, men at de kan utvikler seg fra mindre til mer. For eksempel er jo ikke lenger Høyre i Norge imot at kvinner får stemmerett. Og en annen side ved dette: Det egypterne har kjempet for nå, er nettopp at det er de selv som skal forme det nye styresettet, at det er folk selv som skal velge sine representanter. Dette tolker vi som vilje til reelt demokrati. Tror dere det egyptiske flertallet vil velge et nytt undertrykkende regime? Dere kan dokumentere utsagn fra ideologiske ledere innen Brorskapet, men er det noen dokumentasjon for at dette representerer det egyptiske folkeflertallets syn? Det finnes også andre partier i Egypt. For eksempel står det egyptiske grønne partiet sterkere der enn vi gjør i Norge. Det finnes neppe noen partier som har et mer fundamentalt ikkevoldsgrunnlag enn vi som er tilsluttet nettverket Global Greens, det gjelder De Grønne i Egypt like mye som det gjelder de Grønne i Norge og i Europa. Får ikke Brorskapet overveldende flertall, så vil ”Brorskapets demokrati” nødvendigvis måtte være det samme som Egypts demokrati, og det støtter vi i De Grønne. Gjør ikke dere i KrF?

Og for det andre: Hva slags trussel? Som dere er inne på: Fredsavtalen mellom Israel og Egypt av 1979 er ikke populær i Egypt. De vil høyst sannsynlig forsøke å reforhandle den, nå når diktator Mubarak er vekk. Er det ikke da viktig at et stort, muslimsk parti som er prinsipiell motstander av krig og vold, fungerer i Egypt. Det egyptiske brorskapets politiske prinsipprogram knesetter omfattende moderasjon, reformer uten overdrivelser, fravær av fanatisme: ”separation of the authorities, plurality of parties, and peaceful circulation of power through fair elections … Refusing the use of violence to unlawfully grab the rights of other nations and individuals.” Hvis man ser for seg at også stemmene til de mest ytterliggående, konservativt-fundamentalistisk religiøse kanaliseres til et parti som dette, i stedet for at de tar andre retninger, så ser ikke trusselbildet like stygt ut.

Og for det tredje: Hvilken fred er det dere snakker om? Hvis det er den eksisterende ”freden”, eller egentlig: fredsavtalen, hvilken fred er det som i så fall kan ødelegges? Israel holder deler av Syria og Libanon samt hele Vestbredden under militær okkupasjon. Israel blokkerer Gaza, holder 1 500 000 mennesker der innestengt og nær sultegrensen, og har ingen skrupler mot å bruke våpen mot dem – eller mot andre. Kaller Kristelig Folkeparti militær okkupasjon, blokade, bombing og skyting, i suveren forakt for FN og internasjonal lov, for ”fred”? Og hva med all den ufred og ufrihet som folk lever under i de forskjellige ikke-demokratiske regimene i regionen? Er det å støtte at staten Israel opplever en slags ”fred” med nabostatene, riktigere enn å støtte en demokratibevegelse for alle de andre menneskene som lever under undertrykking og ufred i regionen?

Vi mener denne ”freden” i Midtøsten er en ”overflatefred”, et skinn som bedrar – eller ”fravær av positiv fred”, som er Galtung kaller det. De Grønne støtter ikkevoldelig ufred når den har som mål å oppnå reell – positiv – fred, med frihet fra undertrykking, maktmisbruk, fattigdom og statlig vold. Vi støtter uten forbehold at egypterne og de andre arabiske landene selv får forme sine demokratier, og at vi må akseptere at også religiøst funderte partier har sin plass, slik det har her. Men vi blir opprørt når vi ser tegn til at mennesker blir mistrodd på grunn av sin religiøse overbevisning, når ”fred” som skal ”bevares”, bare skal gjelde noen, og når demokrati i seg selv virker som det nedvurderes fordi det finnes religiøse muslimer som kan finne på å stemme på et religiøst-ideologisk muslimsk parti.

Vi har ingen illusjoner om noe ideelt demokrati. Men vi tror på et reelt demokrati under stadig utvikling og forbedring. Og vi oppfatter det som demokratibegrepet framstår innholds- og verdiløst når det forfektes at det bare passer for folk med ”vårt” verdigrunnlag og ”våre” holdninger.

Det er fiendskap og mistro som truer fred, ikke religiøs overbevisning i seg selv.

 

Ragnhild Tønnessen, leder Miljøpatiet De Grønne i Aust-Agder

Ben Økland, tillitsvalgt i De Grønne i Lillesand