Hard vind fra ytre høyre – fare for folkelige fobier

Leserinnlegg av Lillesands-medlem Ben Økland i Agderposten mars 2011.

Arnfinn Andreassen fra Fevik forfekter 7. mars i Agderposten at det er mangel på saklige bevis i de hellige skriftene for at muslimenes Allah er den samme som jødenes Jahve. Og så føyer han til: ”Dette er noe de fleste prester og teologer er enige om, de tør bare ikke si det”. Noe er fundamentalt feil i disse utsagnene.

De fleste prester og teologer er slett ikke feige. De er utpreget ærlige, sannhetssøkende og modige. All erfaring tyder på at nettopp disse yrkesgruppene har en tendens til å si rett ut hva de mener om teologiske spørsmål. Arnfinn Andreassen kan være rolig forvisset om at de tør – hvis det bare foreligger en fornuftig grunn.

’Allah’ er høyst sannsynlig samme ord som ’Eloi’ i vårt Gamle Testamente (hebraisk Eloah og Elohim, og armeisk Elah eller Elaha). Den språklige slektskapen er meget nær.

Eloi (Eloha/Elohim/Ela/Elaha) er det eldste, gammeltestamentlige navnet på Gud, og det var brukt i Israelske skrifter frem til ca. 850 f.kr. En gjennomgripende revisjon av de hellige skriftene ca. 750 f.kr (sannsynligvis utført av et meget skolert presteskap) føyet til en omfattende samling skrifter, og i disse skriftene er Guds navn Jahve.

Undertegnede har dessverre ingen formell fagkunnskap om disse temaene, men jeg finner det lite trolig at prester og teologer vil si at ’Allah’ er samme ord som ’Jahve’. Derimot er det svært sannsynlig at de vil finne det fruktbart å benytte en hypotese om at ’Allah’ er samme ord som det mer opprinnelige ’Eloi’ (Eloha/Elohim/Ela/Elaha).

Og det er ingen grunn til å tro at de ikke tør si hva de mener, slik Arnfinn Andreassen påstår.

Mens store deler av Spania var under islamsk styre gjennom 400 år (slik Arnfinn Andreassen viser til), så brant bokbålene liflig i hele det katolske Europa. Kirken forårsaket tap av mye, felles kulturarv og viten.

Det var fra islamsk Spania de brente og glemte bøker siden dukket frem igjen. De klassiske, greske verkene var bevart i arabisk oversettelse. Kirken hadde nok skapt den europeiske middelalders åndelige mørketid, men så tok den slutt. I Europa gjenoppdaget man de tapte skrifter, og det inntraff en blomstrende, kulturell periode som ble kalt renessansen (gjenfødelsen). Det var visdommen fra antikkens gullalder som ble gjenfødt i europeisk åndsliv, fordi den hadde blitt bevart i islamsk tradisjon i Europa. Europeisk kultur skylder Islam mye.

Nå dukker militante, nynazistiske grupperinger opp i Norge, og tonen der i gården står ikke tilbake for NZ sin hat-propaganda mot jødene i tredveårene. Den vesentlige forskjellen er at den gang hatet man jøder, nå hater man muslimer, men formen er umiskjennelig den samme.

Politiets sikkerhetstjeneste la nylig frem sin årlige, offentlige vurdering av risiko i Norge. Det var verdt å legge merke til at farene ble vurdert å komme fra to hold: 1) Islamistisk, fundamentalistisk, internasjonal terror og 2) høyreekstremistisk sådan i Norge.

Nazi-faren har ikke vært særlig overhengende gjennom flere år, ble det sagt, etter at bevegelsen ikke har hatt fremtredende leder-personligheter, siden Erich Blucher og Arne Myrdal (som i 1990 ble dømt til ett års fengsel for å ha planlagt å sprenge asylmottaketTromøy), forsvant. Nå var det imidlertid igjen grunn til å rope varsko, mente PST.

Midt oppe i dette ser det ut som det er blitt populært å uttale seg skarpt og mistroisk overfor Islam. Det kommer fra ulike hold.

Min onkel studerte ved Menighetsfakultetet under tysk okkupasjon. Han ble prest og hadde en meget lang karriere som generalsekretær for Det Norske Indremisjonsselskap, før han til slutt ble prost i Den Norske Kirke. Dette vil jeg si om ham: Jeg har aldri møtt en så tolerant, menneskekjærlig og avvæpnende person som min onkel, Adolf Nielsen. Og jeg tror fortsatt han er meget representativ for den norske kristenheten.

Den hatske intoleransen mot Islam og muslimer kommer ikke fra de kristne. Det er ulike, politiske grupperinger som stadig er frempå.

Miljøpartiet De Grønne vil føre en aktiv politikk for menneskeverd og menneskerett. Stigmatisering, mistenkeliggjøring, farliggjøring og mistro mot den store gruppen muslimske mennesker her i landet, er kulturelle faresignaler som vi må reagere på.

Det bringer oss gjerne i konflikt med mer grumsete holdninger og utspill fra både den ekstreme, og den mer ”stuerene”, politiske høyresiden, men det skremmer slett ikke oss. Høyreekstremistene vil møte motstandere som formelig sprudler av ideologisk og politisk kampvilje.

Allahu Akbar.

 

Ben Økland, Lillesand

medlem av Miljøpartiet De Grønne